Rødt-bloggen

Private lommebøker

Tidligere generasjoner har bidratt til å bygge den velferdsstaten vi nå ser blir forsøkt sluset over til private lommebøker bit for bit, skriver Silje Josten Kjosbakken.

RØDT-NESTLEDER: Silje Josten Kjosbakken. Foto: Ihne Pedersen.

Velferdsprofitørene bryter ned de effektive fellesskapsløsningene. Når skattepenger som er bevilget til velferd ender i lommene på private eiere, svekkes tilliten til skattesystemet og til velferdsstaten.

I Dagsavisen torsdag 18. juli skriver stortingspolitiker for Høyre, Heidi Nordby Lunde om sin bestemor, velferdsprofitører og ideelle aktører. Nordby Lunde forsøker å omdefinere det hittil utskjelte begrepet «velferdsprofitører» i det hun velger å klistre det på sin egen mormor.

Mormoren til Nordby Lunde er ingen velferdsprofitør, mormoren hennes er en skattebetaler, som nå får tilbake det hun - via skatteseddelen - har investert i velferdsstaten gjennom et langt arbeidsliv.

I sin iver på å formidle høyresidas ønske om økt profitt til få, ser det ut til at Nordby Lunde har glemt de som faktisk er med på å skape trygge omgivelser og god omsorg for hennes mormor – selv i kommersielle driftsformer – nemlig de ansatte. Det er arbeidsfolk, som hennes mormor også har vært, som skaper verdiene i dette landet. Ikke investorer som gis et sugerør ned i felleskassa!

Når Nordby Lunde kaller sin egen mormor for velferdsprofitør, er det enten et tullete forsøk på å spore av hele debatten eller så har hun fullstendig misforstått hva begrepet betyr. Velferdsprofitører er kommersielle, profittdrevne selskap som tar ut overskudd fra velferdstjenester som tradisjonelt har vært eid og drevet i fellesskap. Alt fra sykehjem, barnevern og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester har de siste årene blitt big business. Inntektsgrunnlaget for disse selskapene er overføringer fra det offentlige. Slik ender våre skattepenger, som vi har betalt for å sikre gode velferdstjenester, i lommene på private eiere, og i mange tilfeller i skatteparadis i utlandet.

Vi kan begrense velferdsprofitørenes adgang til skattepengene våre

Et viktig skille når vi snakker om velferdsaktører går mellom de private ideelle og de private kommersielle. Rødt er ikke mot at private, ideelle aktører som Kirkens Bymisjon skal få drive rusomsorg eller at Norsk Folkehjelp skal få drive asylmottak. Vi er heller ikke mot at Diakonhjemmet skal få drive sykehus, slik Nordby Lunde gir inntrykk av i sitt innlegg. Vi er mot at de aktørene som har profitt som mål skal få tjene seg rike på skattebetalernes regning. En fersk undersøkelse Sentio har utført på vegne av Fagforbundet viser at over halvparten av innbyggerne i Norge er enige med Rødt når det gjelder å si nei til privat profitt i velferden.

Det Heidi Nordby Lunde ikke tar med i eventyret om hvor selvfølgelig det bør være for kommersielle aktører å hente ut profitt fra driften, er at denne profitten er hentet ut på bekostning av de ansatte. Det er de ansatte som sørger for at hennes mormor har det så trygt og godt på Paulus sykehjem. Samtidig er det de ansatte som får lide i form av inntektsreduksjon og spekulasjon i turnusordninger. Det sier seg jo selv at hvis et privat selskap skal kunne drive billigere enn kommunen selv, så må de kutte utgifter et sted. I veldig mange tilfeller er det de ansattes lønn, pensjonsrettigheter og arbeidsvilkår som blir salderingsposten. At Høyre syns dette er greit er kanskje ingen stor overraskelse.

Tillitsvalgt og ansatt ved nettopp Paulus sykehjem (eid av det svenske selskapet Attendo) i Oslo, Gisella Castillo, som Dagsavisen skrev om i fjor høst, forteller at hun og flere av kollegene hennes er nødt til å ha to jobber for å få det til å gå rundt økonomisk: «Mange må ha en ekstrajobb. I verste fall jobber de i en åtti prosent stilling, men må likevel finne seg noe mer.»

Det Nordby Lunde beskriver som «bedre organiserte turnuser» og «stålkontroll på overtidsbruk» er i realiteten rovdrift på arbeidskrafta. Vaktene er kortere, arbeidsoppgavene flere. Enkelte sykehjem kutter ut renhold fordi de ansatte pleierne kan tørke støv og lignende. Snart er det ingen igjen som har tid til å ta seg av mormoren til Nordby Lunde.

Nordby Lunde påstår at det ikke var ideologiske skylapper som styrte politikken da Høyre styrte Oslo, men nevner ikke at de innførte forbud mot nye kommunale barnehager i hovedstaden. Høyre velger aktivt å bygge ned det offentlige slik at vi er prisgitt det private markedet når vi skal løse fellesskapets viktigste oppgaver.

Det finnes eksempler på at ansatte går opp titusener i årslønn på at kommunen overtar sykehjem som har vært drevet av kommersielle. Da Uranienborghjemmet ble overført fra kommersiell- til kommunal drift gikk de aller fleste sykepleierne opp i lønn. En av dem gikk opp nesten 90 000 kroner. Konsekvensene av at kommunen tar over er altså ikke at kvaliteten går ned slik Nordby Lunde påstår, men at de ansatte får lønn som fortjent. Det taper neppe beboerne på Uranienborghjemmet på.

Vi kan begrense velferdsprofitørenes adgang til skattepengene våre. Kommunene har anledning til å begrense private kommersielle selskapers adgang til skattepengene våre. Det er fullt mulig, men det krever at velgerne stemmer på partier som har en tydelig politikk på området.

Mormoren til Nordby Lunde høres ut som en sterk og god dame, som absolutt fortjener å ha det trygt og godt på sine eldre dager. Tenk, hun og hennes generasjon har bidratt til å bygge den velferdsstaten vi nå ser blir forsøkt sluset over til private lommebøker bit for bit.

Publisert i Dagsavisen 23. juli 2019.